Hvis alt du vet om Japans landskap, er det du ser utenfor dine kuletogvinduer på løp mellom Osaka og Tokyo - en pittoresk banalitet som klarte seg innen en tomme av livet - vil Hokkaido overraske deg. Denne nordligste av Japans viktigste øyer er også den tøffeste, kaldeste og minst avgjort, og står for 22 prosent av landets landmasse, men likevel bare 4 prosent av befolkningen. Det er et par fantastiske byer og mange pittoreske (og sakte døende) byer. Men dens virkelige trekk er de enorme urskogene (som dekker 70 prosent av øya), de vulkanske toppene (noen ildride aktive), de milde somrene, de avgrensede vestlige stilene og fremfor alt vinteren, som varer godt seks måneder og gir nydelige snøer (191 tommer i året).

Hokkaido om vinteren er virkelig trolldom. Ingenting i guidebøkene, fotografiene eller GoPro-videoene kan forberede deg på den forbløffende skjønnheten i dette sterke landet. Det er ikke tilfeldig at mange av Japans fineste kunstnere - Akira Kurosawa, Haruki Murakami, Takuboku Ishikawa - har satt mye utmerket arbeid i sine vinterlige distrikter. Hokkaido er miljøekvivalenten til eposet; her er en harmoni av naturlige former som tilsvarer mer eller mindre at jorden slipper mikrofonen ... for alltid.

Hokkaido er hjemlandet til Ainu, øyas forfulgte urbefolkning, som hardnakket har bevart sin kultur til tross for den beste innsatsen fra århundrer med japanske okkupanter. Det er Japans store ville grense. Det er Norden utenfor Muren; det er Deep Earth. Det skandinavisk-inspirerte interiøret til Lookout Cafe i Niseko; utsikten over Mount Yotei fra Niseko Village. Takashi Yasumura

Øya har alltid vært populær blant japanske bryllupsreise og vintersportere, men i det siste begynner mange andre mennesker å ta alvorlig merke til dette eventyrlandet i nord. Turismen er langt oppe, spesielt fra andre asiatiske land. Utviklere har tatt oppmerksomhet, utvidet hotell og arenaer, og det er til og med rykter om at kinesiske investorer har operert bak kulissene og snappet opp vann- og mineralrettigheter over hele øya. Men den virkelige startpistolen kommer til å dukke opp i år, når den 33 kilometer lange Seikan-tunnelen som forbinder Hokkaido med hovedøya Honshu, endelig vil ta imot Japans ikoniske Shinkansen, eller kuletog. Det tar litt over fire timer å reise fra Tokyo til Hakodate, Hokkaidos sørligste by, og gjør en helgetur fra Tokyo, ikke bare mulig, men virkelig, virkelig fristende. Noen sier at ingenting virkelig vil endre seg - øyas befolkning vil fortsette å bli gråere og mindre og fattigere. Hardcore-boosterne er overbevist om at den Shinkansen-ledede turistboomen vil puste nytt liv i nord. Min beste venn i Tokyo rister bare på hodet på spørsmålet mitt, forteller meg å spørre Ainu hva de synes.

Ingenting i guidebøkene, fotografiene eller GoPro-videoene kan forberede deg på den forbløffende skjønnheten i dette sterke landet.

(Jævla.)

Under alle omstendigheter finner jeg ut at dette er på tide å besøke, når ting fremdeles er imellom og ustabile og rare. Før gamle Hokkaido slutter og nye Hokkaido begynner, før denne harde, stolte øya blir underlagt uansett skjebne som venter på den.

Det snør i Sapporo når vi lander.

Det ser alltid ut til å snø i Sapporo. På grunn av en nesten konstant oppvarming av det arktiske været fra Sibir, er Hokkaidos hovedstad en av de mest pålitelige snødekte byene på planeten. Gitt alt jeg har lest og hørt, forventer jeg halvparten at flyet vårt lander midt i en stormvåpen, bjørneb beleiret tundra. Lookout Cafe er en kort ski fra toppen av Niseko gondol. Takashi Yasumura

New Chitose Airport er imidlertid alt annet enn villmark. Så mye som det er mulig for en flyplass å poppe, popper New Chitose. Det ser ut til å ha blitt modellert etter Apple-designestetikken: ren, futuristisk, enkel å bruke. Butikkene renner over med vakuumforseglet mais og whisky og Ainu-pyntegjenstander og Nippon Ham Fighters-trøyer og mer sjokoladekonfekt enn du kan riste en pinne på - Hokkaido er tross alt kjent for sine meierier. Det er omiyage himmelen, og du kan lett miste en halv dag og alle dukatene dine handler her, og det er det folkemengdene med kinesiske turister ser ut til å gjøre. Min kinesisk-amerikanske partner - jeg vil kalle henne fru Marvel - gjenkjenner aksenten umiddelbart. Beijing, hele veien.

Når vi drar snøskoene våre mot bagasjekrav sammen med det tredje medlemmet av troikaen vår, La Bachatera - japansk ved Fort Lee, New Jersey - ser jeg min første bjørn. Jeg hadde prioritert bjørnespot på denne turen, siden bjørnen, lenge æret av Ainu, er sentral i merkevaren Hokkaido. Denne bjørnen er dessverre bare en annonse, en overdimensjonert kaiju som snapper Sapporo TV-tårn med en enkelt sveip av den enorme poten.

Planen vår var å bo i Sapporo en natt og deretter kaste deg frem til Yotei-fjellet, Hokkaidos åndelige hjerte. En ting du må ta i betraktning når du besøker nord om vinteren, skjønt: været driver showet. Takashi, portvakten på Cross Hotel, informerer oss om at veiene opp til Mount Yotei er stengt på grunn av snø. Kanskje det vil rydde opp i morgen. Kanskje ikke.

På råd fra Takashi gjør vi standardene: besøk Sapporo Clock Tower, en av de få gjenlevende strukturer fra Sapporo Agricultural College som vestlige rådgivere var med på å etablere på 1870-tallet; vade gjennom litt tjukk snø for å ta en gondoltur opp til hoppstasjonen for vinter-OL 1972 med utsikt over Sapporo og Ishikari-slettene; tur det gamle Sapporo bryggeriet og bug ut på alle årgangsannonsene; gambol rundt Miyanomori International Museum of Art og Hokkaido Museum of Modern Art; og rund ting ut ved å spise Hokkaido suppecurry på Treasure og Genghis Khan-grill på Itadakimasu (begge er Sapporo-spesialiteter, og begge er utmerket). Gjennom hele spaserturen spiser jeg nesten hele tiden, fra hjørnestallgyoza til handlevogn solgte boller. Som i de fleste japanske byer, er du aldri mer enn 20 skritt fra en kald kalvering eller en varm del av deilighet, noe som gjør impulsnosing nesten umulig å motstå.

Når natten faller, drar vi dit handlingen er: Susukino underholdningsdistrikt, som er som den mindre triste, mer koffeinholdige yngre søsken til Kabukicho i Tokyo. I denne pulserende crosshatchen av barer, restauranter og neon helles drinker av millioner hver natt. På nesten hvert hjørne maler skoler av verter i giftfrisører som prøver å lokke jenter til klubber, mens de bak dem sirkler med touter i svømmeparkas, og tilbyr - jeg unger deg ikke - permer fulle av kvinner. Dette er hvor Hokkaidos barn får ned —Og hvor turister kommer for spenning. En gate i sentrum av Sapporo. Takashi Yasumura

Dawn finner den lille trioen vår på Curb Market, manøvrerer rundt skorper av gammel snø. Dette er Sapporos to-blokk svar på Tokyos Tsukiji fiskemarked, full av kongekrabbe og hele stimer av tørket sild og et bredt utvalg av lokale råvarer. En turistfelle, vi har blitt advart av lokalbefolkningen - men feller eller ikke, jeg hopper ikke over en sushi-frokost i byen med angivelig den ferskeste sjømaten i hele Japan. Mens vi kjøper esker med individuelt innpakkede kolber av Hokkaido-mais til omiyage, snakker La Bachatera innehaveren, en høy, trygg blåmerke, om å anbefale en sushi-restaurant som er mindre turist-trappy.

Marusan Tei er flott, sier han og puster opp. Jeg spiser der selv. Ikke for dyrt.

Vi havner ved et langbord med en ensom japansk turist i tjueårene. Kameraet hennes er massivt. Når det gjelder sjømatdonburi, er det super-oishii, spesielt uni. Spisepartneren vår godkjenner også, og etterlater ikke et eneste riskorn.

Tilbake på hotellet koser Marvel og La Bachatera seg med Takashi, som de har tatt en seriøs glans til. Denne høye, kjekke, effektive, virkelig snille unge mannen er Hokkaidos beste reklame for seg selv. Planen vår hadde vært å dra til Otaru og deretter Niseko og deretter besøke Ainu-museet i Shiraoi — etter en sirkel mot klokken rundt Yotei-fjellet. Men Takashi, som har alle de siste værmeldingene, foreslår å gå i motsatt retning for å gi litt mer tid til veiene til Niseko å bli ryddet.

Snøen faller lett når vi pakker sekken i drosjen. Takashi står utenfor hele tiden i kulde uten frakk, og det samler seg flager i håret. Når vi trekker oss, bukker han dypt. Jeg må bli sentimental, for hans engasjement berører meg.

I bilen la jeg hodet ned. Når jeg våkner oppdager jeg at verden har forandret seg. Vi har gått inn i yukiguni — Snow Country — for ekte. Høyden, kombinert med vanlige stormfronter fra Sibir, gjør Niseko til et paradis for snøelskere. Takashi Yasumura

Hokkaidos vinterferdighet er overveldende i omfang og svimlende i mille-feuille-kompleksiteten. Jeg stirrer målløs på den bølgende sibiriske snøen, på de ruvende Alpene i det fjerne og på den endeløse urskog som dekker dem. Lake Shikotsu ligger foran oss, en kalderasjø blå som et øye, omgitt av tre vulkaner og omsluttet av en tåke av frosne, arkaiske trær. Dette landet er en sann sang av ild og is. I dagene før japanerne ankom, da det bare var Ainu, var det også ulveland, hyl som stiger over fjellene. Vi er i Deep Hokkaido nå, så dypt du kan komme når du er i en oppvarmet, upåklagelig innredet drosje.

Akkurat som jeg er i ferd med å snakke, går en rød rev ut på veien, et utrop av farge mot drivene. Det gir oss et enkelt likegyldig blikk før vi glir tilbake i trærne. Som Shimamura i Yasunari Kawabatas roman Snøland , Jeg kjenner brystet mitt stige over den uutrykkelige skjønnheten i den.

Hokkaidos vinterferdighet er overveldende i omfang og svimlende i mille-feuille-kompleksiteten.

Den vedvarende ironien til Hokkaido er at de naturlige egenskapene som gjør det så uimotståelig for utenforstående, er det som historisk har beskyttet øya fra dem i utgangspunktet. I tusenvis av år var dette avsidesliggende, ugjestmilde landet bare Ainu og Ainu. Et urfolk med lysere hud og hårete kropper enn japanerne, skapte Ainu en animistisk sivilisasjon som legemliggjorde det japanske idealet om å leve nær naturen, å klare å være, som Bashō skrev, venner med de fire årstidene - som du tror kunne ha gitt dem et pass da de endelig kom i kontakt med den ekspanderende japaneren på 1300-tallet.

Akk, det gjorde det ikke. Da japanerne presset nordover inn i Hokkaido, brakte deres inntrenging handel, alkoholisme og krigføring, og sakte presset Ainu ut av de sørlige delene av øya. Men den japanske koloniseringen av Hokkaido tok først virkelig fart på 1870-tallet, da Meiji-tjenestemenn begynte å frykte at Russland kunne gripe øya. Så Meiji-regjeringen motarbeidet en mulig invasjon med en ekte. Tusenvis av bosettere, mange av dem uten rettigheter til samurai, ble trukket nordover, lokket av skatteamnestier og landtilskudd. Hele pionerbygder ble utslettet av vær, sykdommer og avlingssvikt - men regjeringen, som trengte alle naturressursene den kunne legge hendene på for å drive moderniseringen, slapp ikke av. Til slutt ble Hokkaido erobret.

For Ainu var det slutten - omtrent så nær apokalypsen som du kan oppleve og fremdeles være i nærheten for å snakke om det. På toppen av å ta tak i hele landet, førte japanerne en politikk med tvungen assimilering, og fratok Ainu navn, språk, kultur, til og med tatoveringer. Ainu var forbudt å fiske laks - som ville være som å forby japanere å dyrke ris. Mange ble tvunget til å slite under slavlignende forhold i gruver og i - vente på det - erobrerens fiskeri. (Hvis du vil vite hvor de japanske keiserlige programmene for Korea, Taiwan og Kina begynte, se ikke lenger enn Hokkaido.) For å gjøre saken enda mer forferdelig, nektet den japanske regjeringen til og med å anerkjenne Ainu som urfolk til Ainu-aktivisme. bidro til å vende den galskapen - i 2008 . Diskriminering av dem forblir voldsomt.

Og likevel, til tross for alt, er Ainu fortsatt i Hokkaido og gjør deres verden. De siste tiårene har det vært en markant gjenoppblomstring av Ainu-tradisjonen. Unge aktivister har tatt opp der de eldste slapp, og Ainu-språket, lenge på randen av utryddelse, opplever en mindre vekkelse. Artister som Oki Kanno og Mina Sakai fra musikkgruppen Imeruat er vitnesbyrd om overlevelsen av Ainu-kulturen.

Ainu er Hokkaido, og overalt hvor du ser på øya, vil du finne spor av dem. Men hvis du er en reisende og vil se Ainu på nært hold, er sjansen stor for at du ender opp med å gjøre det vi gjør. Du går ned til kystbyen Shiraoi, og der ved bredden av innsjøen Poroto finner du Porotokotan Ainu Culture Village. Med kopier av tradisjonelle stråtakshus (chise), et ikke uinteressant museum, og best av alt, ærlig mot godhet Ainu, er Porotokotan urfolks kulturturisme på sitt mest lærebok. Hagen til Miyanomori International Museum of Art, i Sapporo. Takashi Yasumura

De eneste andre besøkende er et kinesisk par. Til tross for våre dårlige tall, stiller Ainu-staben til en forestilling i en av chisen under et mørkt baldakin av tørkende laks. MC knekker en vits om hvordan han bare bruker sine tradisjonelle klær ni til fem. Han får selskap på tatami-scenen av seks Ainu-kvinner kledd i forseggjort broderte kapper. Den neste halvtimen leverer de en forestilling som inkluderer sang, dans, informative foredrag og en demonstrasjon av mukkuri, en munnharpe.

Etterpå vandrer vi litt rundt på eiendommen. Ta bilder foran den 50 meter høye statuen av en skjegget Ainu-høvding. Tur på museet og bli deprimert over Ainus fryktelige historie.

Det er først når vi er i ferd med å dra, at vi får øye på burene. I den første er to sunne hvite Hokkaido-hunder, som hopper opp spent når de ser oss. Og bak dem, i et annet bur, bunket på bakken, nesten ugjenkjennelig, er en bjørn.

Min første virkelige bjørnobservasjon, og det er ikke noe storslått ur-ursine, men en krympet, sløv fang i et bur. Snakk om nøye hva du ønsker deg. Ainu pleide å ofre bjørn, så kanskje dette er bedre enn å bli fetet opp og deretter skutt med piler. Men jeg er ikke så sikker.

Hva tror du vil skje hvis vi låser opp buret? Jeg spør.

La Bachatera gnir nesa. Jeg mistenker at det sannsynligvis vil komme ut og spise oss.

Så i stedet for å bli spist, bestemmer vi oss for å cruise tilbake gjennom Shiraoi. Byen ser døvere ut enn død; de unge, forklarer sjåføren, er alle i Sapporo. Vi stopper på en yakiniku-restaurant, Ushi no Sato, for å prøve den berømte Shiraoi-biffen Takashi fortalte oss om. Ikke un-depress meg, men grillen lever opp til sitt rykte.

Natten hadde falt da vi nådde Niseko. Vi kjører sakte, fordi dette er enda dypere yukiguni enn det vi opplevde tidligere. Ni meter med snø har falt på bare tre dager, og i hele strekningen slalår vi mellom rene vegger av maskinskåret snø. Endelig i utkanten av byen trekker vi oss inn i en nærbutikk for å orientere oss, og det første blikket som hilser på meg er to uskjønne, hvite skibroer i snøbukser som siver øl på parkeringsplassen. The Barn, en bistro på Kimamaya-hotellet i Niseko i en bygning inspirert av tradisjonelle Hokkaido-våningshus; en gang på Kimamaya. Takashi Yasumura

Tilbring nok tid i Japan, og det plutselige utseendet til hvite mennesker som gjør hvite ting kan være foruroligende. Jeg merker andre høye hvite dudes som løper ut av nærbutikken med esker av øl.

Vi er ikke lenger på Hokkaido, er vi? Jeg spør. Fru Marvel, som virker like sjokkert som meg, sier, antar jeg ikke.

Vi hoper oss inn igjen, men noen kvartaler senere stopper sjåføren brått. Jeg tror kanskje noe er galt, men han peker ut vinduet sitt. I det fjerne vevner Mount Yotei, kjent for sin symmetriske kjegle og i det øyeblikket om det vakreste synet jeg noensinne har sett.

Hvis Snow Country har en kronjuvel, er nok Niseko det. Her blant de vulkanske høydene på Mount Yotei og Annupuri-serien er øyas fremste skiområde, ofte kalt St. Moritz of the Orient for sin lange sesong, jevne snø og et champagnepulver med nesten overnaturlig perfeksjon. Australerne og kiwiene var de første som gjorde Niseko til en ting da den japanske økonomien tanket på 1990-tallet - fantastisk snø til rimelige priser uten å måtte gå halvveis rundt i verden - men nå har Niseko fans over hele den snøelskende kloden. Resten av Hokkaido på landsbygda kan være flat, men Niseko blomstrer. All denne internasjonale kjærligheten har forvandlet denne søvnige Hokkaido-byen til en travel utvandringssone med den høyeste konsentrasjonen av runde øyne på øya. Og vi snakker ikke bare turister; det er også et voksende gaijinsamfunn som er bosatt i Niseko året rundt - bosettere av en annen art. Birketrær ved foten av Yotei-fjellet, i Niseko. Takashi Yasumura

Etter et par gale svinger på de drivbundne gatene - to etasjer høyt steder - klarer vi å nå hotellet vårt, den spektakulære Kimamaya ved Odin, som med sine almgulv og mørk granitt er Niseko-boomens kjekkeste barn. Ved innsjekking får vi et flott asiatisk par. Etter å ha lyttet til dem i noen sekunder, hvisker fru Marvel, Singapore.

Etter å ha sluppet av oss sekkene, drar vi ut i den frodige natten og plukker oss rundt de enorme massene av nylig falt snø, forbi alle slags nybygg, noen interessante, mye boksete, forbi matbilene og travle skiutleiebutikker, til vi endelig står foran den opplyste herligheten til fjellet. Snømengden kommer først tilbake fra en løpedag, og når vi går rundt, er det øyeblikk når det føles som om noen har vendt hele byen til en bror. Det er til og med tegn på engelsk som anbefaler besøkende å ikke kaste opp offentlig.

Middagen er på Bang Bang, en av byens mest elskede izakayas, festen vår presset mellom to hjertelige australske skifamilier. Kushiyaki er pent ferdig, spesielt hokke, selv om jeg tviler på at jeg hører mer enn to setninger japansk gjennom hele måltidet. Ezo Seafoods, spioneringen som den beste i byen, ligger rett nede i gaten - nedover snøen, egentlig - så vi trasker over for et par ypperlig kremete nyshuggede østers. Nå som det velsmakende er tatt vare på, krever Marvel dessert, så det er over til Niseko Supply Co. for kaffe og galetter. På anbefaling fra Kimamaya-personalet avslutter vi natten på Bar Gyu +, en nattspot som nås gjennom en kjøleskapsdør som på grunn av den drivende snøen ser ut som den er satt rett inn i en snøbredd. Vi nipper til singelmalt Yoichi og skarpe yuzu mojitos. Når vi betaler regningen, påpeker La Bachatera høflig vår australske server at menyen har ordet Japansk stavet feil.

Merkelig, sier hun. Jeg har vært her hele sesongen, og jeg la ikke merke til det.

Dagen etter er det lyseblå himmel fra horisont til horisont. Vi dypper inn i låven, restauranten til Kimamaya, for en frokost på A-nivå - til og med toasten ser kurert ut - og deretter tar vi en heis med espressoer på Green Farm Café og løfter oss til heisen opp til toppen av Niseko Village Ski Area. Tro det eller ei, denne øygutten var en gang en solid skiløper, men etter min siste ryggkirurgi er det ikke lenger ski på agendaen. I heisen er vi de eneste uten ski eller brett. Jeg føler et drag av tristhet, men hva kan du gjøre?

Jeg skal fortelle deg en ting: ingenting forklarer Nisekos popularitet, akkurat som å være på fjellet midt i den strålende snøen. De guddommelig skulpturelle bakkene svermer av skiløpere på alle nivåer, fra det som ser ut til å være hvert hjørne av verden. Det er fastlandskinesere i leiesnødrakter som faller over med stor forlatelse; flere australske aksenter enn jeg har hørt siden Melbourne; litt fransk også.

Jentene vandrer rundt og tar bilder, men jeg tilbringer mesteparten av tiden min i skråningen med å stille sammen med Mount Yotei, hvis hyggelighet har tjent det monikeren Fuji of the North. Etter å ha blitt kjørt over et halvt dusin ganger, beveger jeg meg til jentene. På tide å dra tilbake til byen. En heis i Niseko Village Ski Area. Takashi Yasumura

Vi bestiller lunsj på den sterkt anbefalte Prativo, som ligger litt utenfor feriestedet, så vi kaller en taxi - og det er da vi møter Ohtaka-san. Rimelig, kunnskapsrik, kjølig under press, med reflekser fra en online spiller, Ohtaka er akkurat den driveren du vil ha i Snow Country. Han synes ikke engang å bry meg om spørsmålene mine. Gaijintoleransen hans er veldig høy.

For femten år siden var utlendinger en skikkelig nyhet her, forklarer han, men ikke lenger. Når jeg spør ham hva han synes om tilstrømningen av utlendinger, blir han stille i lang tid, og sier da at det har vært omtrent 80 prosent bra og 20 prosent ikke så bra.

Samhandler det japanske samfunnet og utlendingene mye?

Han rister på hodet. Ikke i min erfaring.

Etter det jeg ser, er Niseko mindre en kontaktsone der kulturer møtes og mer en ekskluderingssone der alle utfordringene som gjør reiser i Japan så givende - språkbarrieren; de mystifiserende kulturelle forskjellene; den konstante byrden av å være en annen i et samfunn som er stolt av sin homogenitet; lokalbefolkningen i hele sitt mangfold - er sperret ut.

Det er ikke bare meg heller. Til og med den bosatte gaijin-vitsen om Nisekos merkelige omskrivning. Som Joe, vår engelske kelner hos Niseko Supply Co., forklarer oss, når de internasjonale menneskene må våge seg ut fra Niseko, sier de at de skal til Japan.

Ingen fornærmelse for noen, men jeg kom ikke til Japan for å henge i et gaijin-trygt område - det kunne jeg gjøre gratis i Boston. Og jeg er redd minnet om Ainu ikke hjelper - etterlot meg ikke noe humør for invasjoner av noe slag. Selv om jeg er like mye inntrenger som noen.

Leksjonen her kan være at hvis du kommer til Niseko, prøv å ikke besøke Ainu først.

Om våren kommer Shinkansen til Hokkaido, og med det, fremtiden. Kanskje, som noen forutsier, vil ingenting virkelig endre seg, og byer som Shiraoi vil fortsette å visne, deres unge mennesker flykter masse til Sapporo, Tokyo og videre. Kanskje fremtiden vil være Niseko-invasjonen som skriver seg over hele øya. Jeg mistenker at det er folk som gjerne vil se noe sånt skje. Bedre Niseko enn et lik som Shiraoi, vil de hevde.

Når jeg tenker på den mulige fremtiden, tenker jeg på Hokkaido-ulven, nå utdød, og jeg tenker på Hokkaido-bjørnen i buret hans, og jeg tenker på Hokkaido-reven jeg så på veien, som så på oss som om vi ikke var noe. 'Galette komplett', en frokostrett på Niseko Supply Co. Takashi Yasumura

Jeg tenker på Takahashi med flakene i håret.

Og selvfølgelig tenker jeg på Ainu.

Hva vil fremtiden bringe Hokkaido? Ulv, bjørn, rev? Jeg vet hva jeg vil, og jeg vet hva jeg frykter, men for fremtiden, for å sitere Thomas Mann feil: Jeg kan ikke vite, og du kan ikke fortelle meg det.

La fremtiden bringe hva den vil; for øyeblikket holder jeg meg til Sapporo, med sin ferske dødsfall og dens legendariske ramner. Og jeg vil holde meg til Hokkaido of Snow Country, ikke bare fordi det er sant og vakkert og dyrebart, men fordi jeg en dag kanskje og noen versjoner av den titaniske bjørnen jeg så på flyplassen, kanskje møttes. Forhåpentligvis prøver hun ikke å spise meg.

Etter nok en kaffe på Niseko Supply Co. sier jeg til jentene: Skal vi? La Bachatera ber om regningen før jeg er ferdig med å snakke.

Vi ringer Ohtaka, og heldig for oss at han er fri for dagen, så han øser oss opp og det er det for Niseko. Vi avslutter turen der folk flest går fra Sapporo: i Otaru, med sine berømte glassvarer og den pittoreske kanalen. En historisk havn, den overlever på dagsturende turister fra Sapporo, men om natten blir den til et annet lik.

Vi kommer om natten.

Men det er fremdeles. I dag har vi mye vei å dekke. Jeg har fortsatt håp om en siste bjørn.

Vi drar tilbake til Snow Country. Ohtaka forteller oss om sin tid i Selvforsvarsstyrken og om sine to sønner, begge, forutsigbart, i Sapporo. La Bachatera oversetter lykkelig, og fru Marvel er opptatt med Otaru-delen av vår guide. Mount Tengu. The Sild Mansion. Musikkboksmuseet. Jeg kan ikke hindre meg i å snu meg for å få et siste glimt av Yotei-fjellet, som Ainu mente var det første stedet som ble opprettet i vår verden. Å se det i det lyset, mot den blå himmelen, tar omtrent hjertet ditt ut.

Og så forsvinner den også.

Video: Hvordan pakke for vinterreiser

Detaljene: Hva du skal gjøre i Hokkaido

Komme dit

Inntil kuletoget ankommer er øya lettest tilgjengelig med fly via New Chitose lufthavn. For å komme til Niseko, hopp på en skyttelbuss fra flyplassen for en tre-timers tur vestover.

Hoteller

Cross Hotel Sapporo: Denne høye eiendommen ligger en kort spasertur fra Sapporo Clock Tower, og har vidstrakt utsikt over byen. Sapporo; crosshotel.com ; Dobler fra $ 133.

Kimamaya av Odin: En koselig ni-roms gjestgiveri med rom i vestlig stil og et spa utstyrt med badekar. Niseko; kimamaya.com ; Dobler fra $ 252 .

Restauranter

Bang Bang: En elsket izakaya kjent for sine spyd av grillet makrell og kyllinghjerter. 188-24 Yamada Kutchan, Abuta-gun, Niseko; 81-136-22- 4292; spyd fra $ 2.

Bar Gyu +: Gå inn i denne oasen gjennom en kjøleskapsdør og ta en brygge etter en dag i bakken. Niseko; gyubar.com .

The Barn: På Kimamaya ved Odins bistro (til høyre) er det en autentisk fransk meny og en glassvegg som viser det snødekte terrenget. Niseko; nisekobarn.com ; Innganger $ 14– $ 28.

Marusan Tei: Det beste stedet for donburi med sjømat i nærheten av Curb Market. 20-1-2 Nishi Kita 12 Jo, Sapporo; 81-11-215-5655; Entrées fra $ 15– $ 28.

Green Farm Café: Et avslappet sted for kaffe, te og mat fra gård til bord. 167-6 Yamada Kutchan, Abuta-gun, Niseko; 81-136-23-3354; Entrées $ 8– $ 13.

Itadakimasu: En sentralt lokal restaurant som spesialiserer seg på Genghis Khan-grill, en grillet lammefat. 5-1-6 Minami 5 Jo Nishi, Sapporo; 81-11-552-4029; angi menyer fra $ 10.

Lookout Café: Bare nås med gondol, denne tretunge kaféen på toppen av Mount Niseko Annupuri har utrolig utsikt. Niseko; niseko-village.com ; Snacks $ 4– $ 17.

Niseko Supply Co .: Nipp til champagne mens du napper på ferske crêpes og galetter på dette renoverte bakeriet. Niseko; thenisekosupplycompany.com ; Smørbrød $ 10– $ 15.

Prativo: En restaurant og melkegård med god vegetarisk buffé og iskrem. Niseko; melk-kobo.com ; Lunsjbuffet $ 13.

Aktiviteter

Hokkaido museum for moderne kunst: Det beste stedet å se kunsten på øya, samt en enorm samling av internasjonale glassverk. dokyoi.pref.hokkaido.lg.jp .

Miyanomori internasjonale kunstmuseum: Denne tiår gamle institusjonen har en sterk samtidskunstsamling, inkludert flere verk av Christo og Jeanne-Claude. Sapporo; miyanomori-art.jp .

Sapporo Beer Museum & Beer Garden: Landets eneste ølmuseum, som ligger i en 125 år gammel rød mursteinbygning som en gang var fabrikken i Sapporo Sugar Company. 9-1-1, Nord 7 Jo, Higashi-ku, Sapporo; 81-11-484-1876.